I dag er det 1. mai, og jeg har tatt turen til Lillehammer for å besøke min mor. Her har jeg hatt en ganske rolig dag, uten annet på programmet enn å gå tur i det litt kjølige vårværet.
Dermed har det ikke blitt noe 1. mai-tog på meg i dag. Jeg har egentlig ikke noen tradisjon for å gå i 1. mai-tog, men det betyr ikke at jeg ikke synes at dagen er viktig. Tvert imot. Jeg mener at 1. mai fortsatt er viktig, og tror absolutt ikke at dagen har utspilt sin rolle. Dagen er viktig for å fokusere på frihet, rettferdighet og demokrati. Viktige verdier som mangler mange steder i verden, og som vi på mange måter ser på som en selvfølge her hjemme.
«Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv» sa dikteren Arnulf Øverland i det berømte diktet «Du må ikke sove» i 1936. Akkurat det kan en lure på om det er mange i vårt samfunn som gjør. Sover, og glemmer så inderlig vel den urett som ikke rammer dem selv. Vi bor i et av verdens rikeste land, og har det materielt sett svært bra. Med slike livsbetingelser er det lett å ta velferden i samfunnet som en selvfølge. Det er lett å glemme at mange mennesker i verden på langt nær har det så bra som oss. Det er lett å glemme at mange lever i fattigdom, i krig, og med dårlige arbeids- og levekår.
De store utfordringene i verden kjenner ingen landegrenser. Disse utfordringene er knyttet til krig og konflikter, til migrasjon, til klimaproblemer og epidemier. De er globale i sin natur og må løses i fellesskap. Det helt vanlige mennesker som lider under disse utfordringene. Mennesker med familier og konkrete historier. Hvis vi sitter trygt i vårt velstandssamfunn og glemmer mennesker som lever i nød rundt om i verden, så mener jeg vi har et problem.
Et konkret eksempel er flyktningetragedien som denne våren har utspilt seg i Middelhavet. Flyktningetragedien handler om mennesker som flykter fra sult og nød, fra manglende muligheter til å skaffe seg et levebrød. De flykter fra politiske uroligheter, væpnede konflikter, drap og overgrep. Og blir fraktet over Middelhavet i livsfarlige båter av notoriske kriminelle som krever blodpenger for å frakte dem. Innelåst i lasterom, uten mulighet til å komme seg ut.
Det har vært rystende å lese om flyktningetragedien, men det har vært vel så rystende å følge debatten i den norske offentligheten, – og da særlig enkelte kommentarer i sosiale medier. Flere uttrykker at flyktningene bare må drukne, eller dra tilbake dit de kom fra:
Det en kan lure på er om samfunnet utvikler seg i retning av å bli mer likegyldig, overfladisk og uempatisk. Jeg håper ikke at det er tilfelle. Heldigvis er det også mange som mener det motsatte, og som vil hjelpe.
Jeg mener at 1. mai fortsatt er en viktig dag. Dagen har blant annet betydning for å fokusere på solidaritet, og på at vi ikke må gå her hjemme på berget og glemme.
