17. mai. For en fantastisk dag. Helt siden jeg var barn har jeg vært glad i 17. mai, som så mange andre.
Jeg vet at ikke alle har det slik, for som for de andre høytidene kan noen ha såre minner og negative følelser knyttet til dagen.
Men jeg er glad for at jeg fortsatt kan føle et snev av barndommens glede knyttet til grunnlovsdagen.
På 17. mai tenker jeg ofte på min avdøde far.
Han var så glad i nasjonaldagen. Han hadde opplevd krigen, og for han var det viktig å besøke og ta med familien på krigsminnesmarkeringer på 17. mai, for å vise respekt for de falne og for å bli minnet på at demokrati og frihet ikke er noe som vi for alltid skal ta for gitt. Jeg tror min far var ekstra opptatt av 17. mai, siden han visste hva det betydde for landet å miste friheten.
Så kanskje det er derfor jeg også har blitt så opptatt av demokrati og frihet?
17. mai er vel en av de beste dagene til å markere akkurat det. Jeg håper at 17. mai er preget av inkludering og mangfold, og at alle minoriteter, flerkulturelle og andre, og majoriteter, feirer dagen i et åpent og inkluderende fellesskap. I respekt for demokratiet.
Nå for tiden, etter at barna flyttet ut, deltar jeg ikke lenger på offisielle markeringer, men nyter å feire dagen i et litt roligere tempo.
På 17. mai i år startet jeg dagen med frokost sammen med gode venner, før vi dro inn til Oslo for å spise middag på en restaurant. Vi koste oss i 17. mai-stemningen på Aker Brygge og i sentrum , og dro så tilbake til Nittedal for å avslutte dagen. Det ble en fin 17. mai.
