Det nærmer seg 17. mai, og jeg gleder meg til å ta frem bunaden min! Siden familien min kommer fra Lillehammer- og Gudbrandsdalenområdet, har jeg bunader fra dette distriktet. Jeg har to bunader, den ene er Gudbrandsdalens festdrakt og den andre er Rondastakk og rutaliv. Rondastakken fikk jeg da jeg ble konfirmert.
Og i år har jeg tenkt å bruke den gode gamle Rondastakken! Den har nok blitt sydd ut (minst!) et par ganger siden jeg ble konfirmert, men passer fortsatt fint.
Det jeg liker med Rondastakken er at den er ekte, – i den forstand at den ikke er tegnet, eller designet. Rondastakken har en ubrutt brukstradisjon, faktisk helt tilbake til 1830-årene. Den var først en folkedrakt, men er nå å betegne som en bunad. Den er en av landets mest tradisjonsrike kvinnebunader. Navnet har den fått fra ordet rånd som betyr stripe.
Og kanskje liker jeg bunaden særlig godt fordi jeg kjenner jeg meg litt i slekt med mine formødre «Kjæringo» fra Gudbrandsdalen? Der er absolutt ikke ordet «kjerring» et nedsettende ord, men en betegnelse på ei grepa og driftig dame!
«Kjæringo» på tur ca. 1950.
Rondastakk tror jeg må være en litt spesiell bunad, siden det er så mange varianter av den. Mønsteret på stakken, livet, forkler og skaut varierer ut fra lokale tradisjoner, og ofte hadde hver gård sin spesielle variant.
Illustrasjonsbilde
Bildene nedenfor har jeg funnet i heftet «Folkedrakter og bunader» i Gudbrandsdalen, og der kan du se hvor mange ulike varianter som er samlet inn fra gårder. Disse er samlet inn av Oppland Bondekvinnelag., (Beklager litt dårlig kvalitet på bildene). Her kan du lese heftet i sin helhet. (Følg linken).
Akkurat slik ser min Rondastakk anno 2016 ut. For noen år siden fikk jeg nytt brodert forkle til bunaden i gave av min mor.
Illustrasjonsbilder: Heimen husflid og Norsk flid.
Har du en bunad du ser frem til å ha på deg på nasjonaldagen?
