Tilbake i jobbhverdagen

Etter å ha vært sykmeldt i noen uker, skal jeg så smått begynne å jobbe igjen i dag.

Selv om jeg ser frem til å komme tilbake til jobb, så blir det litt krevende også. Det er rart med det. Når en har vært fraværende en stund, så kjenner en på det å begynne å jobbe igjen. Selv om jeg ikke har vært direkte langtidssykemeldt, så har jeg kommet ut av jobbrytmen. En føler seg på en måte litt «out of business» når en skal tilbake på jobb etter en sykemelding. Jeg føler det ofte slik etter ferier også. Det tar noen dager før jeg fullt og helt er inne i jobben igjen.

Det å ha vært sykmeldt, og måtte sitte i sofaen med benet opp i over tre uker, har vært en blandet erfaring. Det har naturligvis vært helt nødvendig for at foten skal bli bra igjen. Men det er særlig det å måtte sitte mer eller mindre stedfast i sofaen, som jeg synes har tatt på.

Jeg har vært heldig, – jeg har et lite problem, og har ikke hatt så mye smerter. Jeg er heldig som har en tilstand som går over. Likevel har det vært litt tungt å sitte der. Det har vært dager da jeg har vært kjempelei av å se på tv og surfe på nettet. Dager da jeg har fått mer enn nok av Ullared og Sinnasnekkern. Av og til har det vært helt OK å surfe på nettet. Men ikke hele dagen. Det har vært dager da det har vært OK å lese bøker. Men ikke hele dagen.

Men det som hjelper når en tenker slik, er å sette det hele i perspektiv. Jeg tenker på alle de som virkelig sliter med alvorlig sykdom og smerte, og som lider. Jeg tenker på alle de som i disse dager er på flukt fra sine hjemland, som ikke har noe hjem eller en jobb, og som står overfor en usikker fremtid. Og da lurer jeg på meg selv og hvordan jeg tenker. For hvis en ser stort på det, er det å måtte sitte med foten høyt i noen uker bare for en bagatell å regne.