Denne våren har vært veldig annerledes.
Når verden ikke har pandemi, pleier min tilværelse på denne tiden av året å snurre rundt og rundt, i en rasende fart.
Men ikke i år.
Dette har vært den stille våren. Våren med de rolige ukene. De siste ukene har jeg nesten ikke gjort noen ting, føler jeg. Dagene har vært preget av minimal sosial kontakt. Jeg har stort sett bare vært hjemme alene, med noen unntak, og jeg har for det meste sysselsatt meg med huslige sysler.
Hvis jeg da ikke har vært på jobb.
Noe av det mest spesielle denne koronatiden synes jeg har vært hjemmekontortilværelsen. Det å ha hjemmekontor en og annen dag i ny og ne, er noe helt annet enn det å ha hjemmekontor, nærmest på permanent basis.
Etter seks uker med hjemmekontor er min erfaring at det fungerer ganske bra. Dialogen med jobben går greit og det gjør også oppgaveløsningen.
Men samtidig synes jeg det er tungt å ha hjemmekontor. Jeg savner å kunne møte kollegene ansikt til ansikt, de faglige samtalene våre og det daglige samarbeidet.
Nå som jeg bare har oppholdt meg hjemme, har jeg vært opptatt av å gjøre hverdagen så hyggelig som mulig.
En måte å få til det på, er å fylle huset med blomster! Det har jeg gjort, i fullt monn. Hver gang jeg har vært i butikken, som oftest tidlig på morgenen, har jeg kjøpt med meg massevis av friske blomster hjem. Inneblomster som uteblomster.
Mer enn noen gang, har jeg også de siste ukene hatt anledning til å følge vårens gang i hagen. Jeg har kunnet følge med på at løkene som jeg plantet i fjor høst nå kommer frem, en etter en.
Våronna i hagen har jeg ikke startet med ennå. Den blir nok litt mer omfattende i år, enn tidligere år. Hvis det er slik at denne hjemmetilværelsen fortsetter noen måneder til, så vil jeg gjøre det så koselig som mulig i hagen. Satser på massevis av blomster og grønnsaker i hagen i år!
Matlaging har jeg også hatt rikelig med tid til. Bildet er fra en middag jeg laget påsken. Laks med mangosalsa og grønnsaker sto på menyen.
Noe av det som er aller mest stusselig med denne koronatiden, er at en ikke kan gi sine nærmeste en klem. Med mindre man bor i samme husstand da.
Det fant jeg ut at jeg måtte kompensere for. I påsken tok med meg en ekstra stor pose med hjemmelagede kanelboller da jeg dro på besøk til datteren min.
Koronasituasjonen burde jo være tidenes mulighet til å komme seg i god form. I normalsituasjonen er det jo ofte ganske vanskelig å få prioritert fysisk aktivitet, – når dagene preges av pendling og mye jobb.
Da pandemitilværelsen startet hadde jeg det høye mål at jeg skulle prøve å gå en times tur hver dag. Det har jeg ikke helt klart å få til. Men noen turer har det blitt!
Bildet er fra en fin tur jeg gikk langs Alnaelva i påsken, sammen med datteren min og kjæresten hennes.
Aldri så galt er det godt for noe.
Denne eremitt-tilværelsen har også åpnet opp for noen nye muligheter. Som at jeg har tatt opp igjen min gamle og gode samlerinteresse.
Nå vurderer jeg seriøst å begynne med kjøp og salg av bruktgjenstander. Skal jeg starte en liten nettbutikk, mon tro?
Jeg er svært glad i tidsepokene 50, 60,70- og 80-tallet, og opp gjennom årene har jeg anskaffet mange flotte gjenstander nettopp fra disse periodene. På loppemarkeder, bruktbutikker, auksjon og på nett. Det er porselensgjenstander, keramikk, tekstiler, kobber, messing og tregjenstander, for å nevne noe.
Siden jeg ikke er så glad i å ha så mange ting fremme om gangen, er de fleste av disse gjenstandene lagret på loftet i esker, og jeg har aldri hatt riktig tid, eller anledning, til å gå gjennom disse eskene.
Nå har jeg endelig gått gjennom samlingen min, og har fått sortert den. Det ble nesten som en liten julekveld, for jeg hadde jo glemt ut mesteparten av disse tingene. Mange av dem vakte også minner fra en svunnen tid.
Nå skal jeg fotografere gjenstandene og etterhvert kommer jeg nok til å legge ut en del av dem for salg. Kommer på bloggen her og på Instagram om en stund!
Som dette serviset! Serviset heter Brunette fra Stavangerflint, og er et godt eksempel på den fantastiske formgivning vi har i Norge, fra 60- og 70-tallet.
Den sosiale kontakten med familie og venner har som sagt vært minimal denne tiden. Det meste av kontakten har skjedd digitalt.
Men i midten av april da jeg fylte år, fikk jeg endelig besøk igjen!
To venninner kom innom på bursdagsselskap, og jeg passet på å dekke bordet slik at vi kunne sitte med to meters avstand. Ost og kjeks ble servert på porsjonstallerkener, godt innpakket i plast, og hver og en hadde egne flasker og karafler.
Så dette har vært en annerledes vår.
Jeg må si at jeg savner den vanlige hverdagen. Hverdagen der samvær med familie og venner, byliv, teater, kino, restaurantbesøk og reiser er en selvfølgelighet. Håper den snart er tilbake!
Men når det er sagt. Denne våren har på ingen måte vært en dårlig vår.
Den har vært som en reise innover og bakover i tid. Jeg har lest mye, sett filmer og jeg har hatt mer enn god nok tid til å fokusere på aktiviteter jeg liker. Jeg har også fått hvilt masse. Tilværelsen har vært preget av minimalt med stress. .
Det er ikke så dumt det, av og til, å koble helt av. Jeg føler at jeg har hatt godt av det, og nå møter jeg sommeren med mer energi og positivitet enn på lenge.
