Forrige fredag var jeg foran Stortinget og så på skolestreiken for klimaet og hørte på noen av appellene.
Skolestreiken gjorde inntrykk. Det å se så mange barn og ungdommer, som jo representerer en ny generasjon, kreve så tydelige handlinger for å sikre levevilkårene for oss og seg selv i fremtiden, berørte meg.
Jeg synes det er bra at barn og ungdom har begynt å streike for klimaet. Jeg tror at deres flammende engasjement er av svært stor betydning for at det skal skje raske og nødvendige endringer på klimaområdet. Skolestreikene er også viktige for demokratiet.
Barn og ungdom har tydeligvis skjønt noe som min generasjon ennå ikke har skjønt:
Det begynner å haste med å gjennomføre omfattende klimatiltak.
Hvis vi ikke gjør det, kan vi forvente oss en mye sterkere økning i den globale oppvarming enn det vi har sett til nå.
Hvordan det rådende regime i Norge har tenkt å møte verdens, og vår egen nasjons, stadig økende klimautslipp, og hvordan vi skal få lagt om til en mer bærekraftig produksjon og forbruk, er sannelig ikke godt å si. Det oser ikke av handlekraft, akkurat. Det kan godt være at norske myndigheter gjør en del på området, men i så fall er det sterkt underkommunisert og svakt formidlet.
Norge er en av verdens største oljenasjoner, og vi bidrar med et betydelig CO2 utslipp, både hjemme og ute (se bildet nedenfor).
Fortsatt er verden avhengig av olje og kull, men skal vi ta rådene fra FNs klimapanel på alvor, må verden bort fra fossile energiformer og klimaskadende produksjon. Og det veldig fort.
Jeg tror det kan være en fare for at vi blir sittende her hjemme på berget og tviholde på energiformer som er på nedadgående, mens verden ellers klarer å omstille seg til noe nytt. Det skjer så mye i verden nå, og det skulle ikke overraske meg om vi snart vil få se store og verdensomspennende endringer på klimaområdet. Raskt.
Da blir det helt feil om vi blir sittende og drømme om at oljealderen skal vare i 50 år til. Uten at vi tar grep for å sikre nødvendige omstillinger i vårt eget arbeidsliv og produksjonssystem.
Det er to ting som har vært en vekker for meg det siste året.
Det ene er den forfedelige tørkesommeren vi hadde i fjor. Sommeren da alt liv virket å være borte fra skogen her jeg bor. Sommeren da det ble helt stille utendørs.
Det andre er rapporten fra FNs klimapanel som kom i fjor høst.
Rapporten fra klimapanelet peker på at vi vil få en alvorlig utvikling av klimaet på kloden, om vi ikke gjennomfører klimatiltak veldig raskt. Panelet er tydelige på at det vi gjør de neste ti årene vil være avgjørende for levevilkårene for fremtidige generasjoner.
Allerede om ti kan klodens temperatur ha steget med 1,5 grader over førindustrielt nivå. Rapporten sier at CO2 utslippene i verden må ned med 45 % fra 2010 års nivået til 2030, for å begrense den globale oppvarmingen til max 1,5 grader. Det vil være mulig innenfor fysikkens lover å gjøre dette, skriver forskerne, – men det vil kreve forandringer som savner sidestykke.
Hvis temperaturen skulle øke enda mer, med 2 grader eller mer, vil det bli dramatiske konsekvenser for livet på jorden. I deler av verden vil livsgrunnlaget bli ødelagt.
⁃ Vi vil få værhendelser som er mye verre enn dem vi har sett til nå. Ekstremtørke, tropiske stormer og oversvømmelser. Med konsekvens for matproduksjon og verdens arter.
⁃ Ved en så høy temperaturstigning vil også 99 prosent av verdens korallrev forsvinne.
⁃ Smelting av isene på Grønland og i Antarktis kan i stor grad destabilisere verdens klima ved at havnivået stiger flere meter.
Skolestreikene gjorde inntrykk.
Jeg synes de gir håp for fremtiden. Jeg heier på skoleelevene, og vi må begynne å møte budskapet deres med et helt annet alvor.
Det begynner å haste nå.
CO2-utslipp i Norge pr. capita. Bilde fra klimautstillingen på Skimuseet .
