På besøk på Norsk folkemuseum, – og litt mimring fra gamle dager

Jeg er såpass godt voksen at jeg kan huske en del fra 60-tallet. Det virker som det er en evighet siden, men hvis vi ser stort på det, er det kanskje ikke så lenge siden likevel?

60-årene var virkelig en helt annen tid. Jeg er veldig glad for at jeg har opplevd det ti-året, og at jeg var barn på den tiden.

60- tallet, og senere 70-tallet, var virkelig noen helt spesielle ti-år. Det var, for eksempel, en helt annen kultur da enn nå. Det jeg tenker spesielt på, er forbrukskulturen. Verden var ikke på langt nær så kommersiell som nå. Vi hadde ikke så mange leker, gjenstander, klær og ting, og det flommet ikke over av varer i butikkene, – verken i dagligvarebutikker eller i andre butikker. Vi handlet ikke så mye og shoppet ikke så mye heller. Men jeg kan ikke huske at vi noengang manglet noe. Det sterke kjøpebehovet og kjøpepresset som preger vår tid, er kanskje noe som har utviklet seg i takt med den økende kommersialiseringen av samfunnet?

Verden var på en måte mer nøktern på 60-tallet, uten at vi den gang tenkte på den som det.

Samfunnet var også mer kollektivt orientert, på godt og vondt. Solidaritet og kollektive normer sto sterkt. En skulle ikke skille seg så veldig ut på den tiden, og det var nok ikke så lett å følge sin egen vei som det er nå.

Ellers var 60-årene preget av optimisme og fremtidstro. Produksjonssystemet i samfunnet var annerledes og det var økonomisk vekst. Det var mer industri og mer jordbruk, og mindre av det vi den gang kalte kontoryrker. Dette var lenge før digitaliseringens tid, -utviklingen som har endret samfunnet vårt så fundamentalt.

Det er rart å tenke på at vi den gang ikke hadde den ringeste idé om digitalisering.

Men den teknologiske utviklingen var sterk på 60-tallet også. Jeg kan huske TV-mediets spede begynnelse, med TV-programmer i svart hvitt. Eller fjernsyn, som vi sa den gang. Det å se på TV var stort, og jeg kan huske at ungene i gata kom til oss for å se på Kosekroken, Flipper, Skippy og Lille Lord Fauntleroy og andre fantastiske programmer. Men man måtte for all del ikke se for mye på TV, for da kunne man skade øynene. Derom var det ingen tvil, mente man den gang. Vi skulle bare visst, hvordan skjermbruken skulle utvikle seg med tiden:)

Ellers står månelandingen i 1969 klart i minnet, – det var stort. Det var også kronprinsbryllupet i 1968. Siden den gang har jeg for evig og alltid vært fasinert av kongeliges liv og levnet (og av kjoler:))
—-

Alt dette kom jeg til å tenke på da jeg besøkte Norsk Folkemuseum på Bygdøy i går.

Et hus på museet, Stiklestadlåna, er innredet fra 1959, og det er ment å gi et tidsbilde fra 50-tallet. Men jammen var det mye i det huset jeg husker fra 60-tallet også! Innredningsstilen holdt seg nok til ti-året etter.

Vi ble veldig godt tatt i mot i Stiklestadlåna Hyggelige guider serverte kaffe, og fra radioen i bakgrunnen hørte vi en småsludrende Rolf Kirkvaag. Var det 20 spørsmål, mon tro?

Posted by

Hei, og velkommen til min blogg! Her skriver jeg om smått og stort, det som opptar meg og som skaper engasjement. Legg gjerne igjen en kommentar hvis du vil!

Leave a Reply