Jeg nyter den siste sommerdagen i hagen. Kanskje er det ikke den aller siste sommerdagen, men for meg er den det. Om noen timer setter jeg meg på flyet for å dra til Wien. Der blir jeg en stund. Når jeg kommer tilbake er det nok blitt høst i hagen og kaldere dager.
Men ennå er det sommer! Jeg puster inn sensommerens dufter og gleder meg over hagens rikdom. Det er så fint her akkurat nå. Fortsatt blomstrer fargerike sommerblomster og solsikker. På epletreet er det mer epler enn det noengang har vært.
Tiltross for tørkesommeren har årets hagesesong vært en av de bedre. Det har virkelig flommet over i hagen den siste tiden, – av bær, frukt, urter og blomster. Jeg har frosset ned kilovis med rips og solbær, og har gitt bort massevis av plommer. Og ennå gjenstår å høste eplene.
Det er nesten så det er litt synd å reise bort fra hagen akkurat nå som den er på sitt beste. Men jeg vet at jeg snart er tilbake. Tilbake i høsthagen. Tilbake til små og store hverdagsopplevelser som følger med det å bo så tett på naturen, – året rundt. Det er fint å følge med på det som vokser og gror, på årets gang i hagen og på fugle- og dyrelivet. Det er fint å høste av det en selv planter og sår, selv om det er i småskala.
Jeg er glad jeg bor så tett på naturen. Jeg synes det åpner opp sinnet og sanseligheten på en måte. Det å bo ute i naturen er nesten som en slags meditasjon. Det er fin motvekt til kjøpesentre, stress og til en verden som snurrer stadig fortere rundt. Fortere enn noen kan forstå.
Jeg plukker de siste plommene fra treet, klipper plenen og steller litt i bedene. Snart skal jeg sette meg i hagestolen og drikke kaffe, og kanskje blir det til at jeg går en tur ut i skogen litt senere i dag. Jeg får se. Hvis jeg får tid før jeg reiser så.
