Endelig er jeg tilbake på hytta! Mye senere denne sommeren enn tidligere år, men hva gjør vel det når sørlandssommeren fortsatt er på sitt aller beste.
Her blir jeg en stund. I hvertfall en uke. Eller kanskje to. Det finner jeg ut av etterhvert. Noe av det beste ved å være på hytta er at jeg kan ta dagene som de kommer. Ikke følge noen planer eller tenke på tiden eller på alt jeg skulle eller burde ha gjort.
Det å ta det med ro er fortsatt en dyd av nødvendighet for meg. Ennå er jeg ikke helt på plass igjen med ryggen, men jeg er mye bedre og kan bevege meg litt rundt og jeg kan svømme. Yngstedatter Cathinka og hennes tyske familie er også her noen dager, og de tar seg av alt det praktiske slik at jeg kan konsentrere meg om å bli helt bra igjen.
Akkurat nå er det tidlig morgen. Jeg sitter ute på terrassen og drikker dagens første kopp med kaffe og nyter lyden av fluenes surring og vindens sus. Det ser ut til å bli nok en flott sommerdag.
