Den Dag Kjem Aldri
Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når mørkt det er.
Du leikar kringom meg der eg vankar,
eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg følgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.
Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d)er du som kjem inn til meg, eg tykkjer;
eg sprett frå stolen og vil meg te,
men snart eg sig atter ende ned.
Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d)er du som gjeng der og tuslar;
når somt der borte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.
I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d)er deg eg ser, deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.
A.O. Vinje
Da jeg var ved Søsterkirkene på Gran på lørdag, ble jeg oppmerksom på at Aasmund Olavsson Vinje er gravlagt der. Ved hans gravplass foran Nikolaikirken er det reist et monument med en byste, utført i bronse av Brynjulf Bergslien. Aasmund Olavsson Vinje (1818 – 1870) var en norsk forfatter og språkpionér. Vinje står bak dikt som «Våren», «Ved Rondane», «Kunnskap skal styra rike og land», barnesangen «Blåmann» og mange flere.
Diktet «Den dag kjem aldri» fra syklusen Storegut, synes jeg er et av de vakreste kjærlighetsdiktene vi har i norsk litteratur.
Vinje mistet sin kone i april 1870, og døde selv tre måneder senere. Tapet av kona tok hardt på Vinje. Han var syk og lengtet til fjells. Ved gården Sjo på Gran tok han inn hos en venn, og her døde han 30. juli 1870.
