22. juli vil for alltid være en dag fylt med vemod for meg. Som ansatt i regjeringskvartalet kommer jeg aldri til å glemme den fryktelige dagen i 2011. Det som skjedde i regjeringskvartalet og på Utøya var grusomt, meningsløst og forferdelig.
Jeg kommer aldri til å glemme at noen mistet livet på jobb. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan det så ut på arbeidsplassen min.
Nå var jeg ikke på jobb den dagen, men hendelsene tok meg likevel sterkt. Som de gjorde med alle andre nordmenn.
Hendelsene 22. juli 2011 har satt sitt preg. For min del har de hatt den konsekvens at jeg har blitt mer opptatt av de verdiene som ligger i vår samfunnsordning, og av betydningen av å stå opp mot terror og ekstremisme, hatefulle ytringer, mobbing og trakassering.
Jeg har blitt mer opptatt av vårt demokrati, vårt åpne samfunn og vår frihet. Samtidig har jeg blitt mer opptatt av sikkerhet.
Jeg tror det er viktig at vi er bevisst på hva terror gjør med oss og vårt samfunn. For terroren gjør noe med oss. Vi blir mer redde. Det blir mer sikkerhet, kontroll og overvåkning i samfunnet.
Vi må søke kunnskap om terrorens årsaker og konsekvenser. Slik at vi kan stå opp mot den, og forhindre den. Særlig er det viktig at yngre generasjoner reflekterer over dette, og lærer om det.
Terror er så grusomt, og vi må gjøre hva vi kan for å forhindre at terrorhendelser skjer.
