Noe av det som er fint med å blogge, er at en får dokumentert livet sitt ganske godt.
Både gjennom det en skriver på bloggen, men også gjennom bildene en tar. I gamle dager hadde vi notatbøker og 7-sanser, og vi limte inn bilder i fotoalbum. Det er endel år siden jeg gjorde det sist, men det er sikkert noen som gjør det enda. For meg har bloggen overtatt noe av notatbokens og fotoalbumets funksjon. Jeg legger jo ut bilder fra hverdagslivet, og skriver om stort og smått. Men helt det samme som notatbøker og albumer blir en blogg ikke. En blogg ligger jo ute offentlig, og albumer og notatbøker er private.
Men likevel fungerer bloggen som en dokumentasjon på deler av livet. Jeg har nå snart blogget i fem år, og det å se tilbake på tidligere blogginnlegg får meg til å huske dagene som har gått bedre. Huske de dagene som blir til det vi kaller for livet.
Ta nå for eksempel akkurat denne datoen for ett år siden. Den 27. april 2016. Hva gjorde jeg da? Sånn på stående fot husker jeg det ikke, men bloggen og fotoarkivet kan fortelle.
Jeg hadde vært syk med influensa en tid, og var endelig frisk nok til å gå ut igjen. Det var en strålende vårdag, og jeg gikk til Slottsparken for å ta bilder. Etterpå gikk jeg på en italiensk restaurant og spiste pasta. Tydeligvis hadde jeg fått igjen matlysten, for retten gjennoppsto senere i et blogginnlegg.
Det var i grunnen en fin dag. Livet består av gode dager, av mindre gode dager, av rolige dager, og av begivenhetsrike dager. Denne dagen i fjor var det egentlig ikke noe spesielt ved. Det var ikke noen hendelser av betydning, eller noe som jeg husker som leit eller trist.
Men det var en dag med sol, folkeliv, og full vår i byen. Kanskje ikke så mye i den store sammenhengen, men nok til at jeg husker dagen som lys og fin.
