JEG SER
Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.
Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.
En regndråpe!
Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.
Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
Jeg ser på de lutende hester.
Hvor de gråblå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig.
Av Sigbjørn Obstfelder. Fra Digte 1893.
—
Etter nattens valgsjokk i USA vet jeg nesten ikke hva jeg skal si. Annet enn at det var med en følelse av håpløshet at jeg sto opp i dag. Over natten var det nesten som om verden var blitt et farligere og mindre trygt sted. Det føles som om mange verdier som har vært viktige har blitt forlatt. For med USAs verdensledende rolle, har dette valget også betydning for oss.
Alt som jeg synes er verdimessig viktig når det kommer til politikk og demokrati, har blitt utfordret med dette valget.
Jeg har alltid vært opptatt av demokrati og valg, og av velgernes rett til å stemme på den de vil. Eller rett til å unnlate å stemme hvis de vil. Men jeg har også alltid trodd på politiske ledere som jobber for det gode. Som er opptatt av å begeistre, og som er opptatt av å forene. Politiske ledere som er samfunnsbyggere og som vil forandre landet sitt og verden til et bedre sted.
Det er velgerne som har stemt, og det må respekteres.
Men jeg blir bekymret når USA får en president som har profilert seg på å mobbe. En som håner kvinner, og krigshelters minne. En som vil bygge murer slik de gjorde i Berlin i 1961. En som ikke har formidlet på en særlig overbevisende måte hva slags økonomisk politikk han vil føre, eller om han vil arbeide for fred i verden.
Derfor dette diktet av Sigbjørn Obstfelder i dag. Jeg føler også at jeg har kommet til feil klode.
