Jeg liker små, helt spesielle ting som forteller en historie. På disse bildene ser du for eksempel mormors smykkeskrin, og fars sitt sammenleggbare drikkebeger i bjørkeetui. Tante Olga sin selskapsveske i gull ser du også. Og ikke minst min elskede gamle HC Andersen eventyrbok. Den leste jeg veldig mye i da jeg var barn. Blyanttegningen fikk jeg i gave av en fyr en gang, og figgjokoppen i blått og gull kjøpte jeg med meg hjem fra en auksjon.
Jeg synes det er fint å tenke på at det knytter seg minner og historier til gjenstander. Gjenstandene sier på en måte noe om et levd liv, og de får frem minner om dem som en gang eide dem. Gjenstandene blir et slags bindeledd mellom fortiden og nåtiden.
At jeg liker gjenstander med en historie, har sikkert noe å gjøre med at jeg blir eldre. Det å få frem minner om fortiden har en viss verdi for meg, fordi det får meg til å være takknemlig for, og tenke på, alle dem som på hvert sitt vis var med på å forme meg.
Men en skal ikke dvele for lenge ved fortiden. Fortiden er feil tid å leve i. Den er allerede unnagjort, og en får ikke gjort noe med den. Fremtiden har ikke kommet ennå. Nåtiden er faktisk den eneste tiden vi kan påvirke.
