Disse bildene tok jeg da jeg var på Nationaltheatret i forrige ute. Her er det kostymene fra forestillingen “Dyrene i Hakkebakkeskogen” som er stilt ut.
Gjensynet med kostymene fikk meg til å tenke på alle de gangene jeg har sett forestillingen om Hakkebakkeskogen sammen med mine tre barn. Det har blitt noen ganger, men det begynner å bli en stund siden nå, – for nå er barna voksne. Men jeg husker at de elsket å gå på teater, og særlig elsket de å se Hakkebakkeskogen. De levde seg inn i fortellingen om Morten Skogmus, Klatremus og alle de andre dyra, og etter at forestillingen var slutt klatret de opp på setet, klappet i hendene, og ropte “Mer!” “Mer!” “Mer!”.
Det å ta barn med i teater tror jeg er viktig. Jeg tror at teateropplevelser fester seg bedre enn mange andre opplevelser, og at de huskes over tid. Selv kan jeg for eksempel fortsatt huske at jeg så forestillingen om “Taremareby” da jeg var barn.
Nå for tiden er jo verden så digital, og barns hverdag er også digital. Men teateret er annerledes dette. Teateret er eventyr, fantasi, fabler og fortellinger, og mye mer ekte. Teater, skuespill og kulisser appellerer så lett til barn. De bringes inn i en magisk verden. De lever seg inn i forestillingen, klapper, synger med og samspiller.
