I går var jeg på Nationaltheatret og så forestillingen Fortrolige samtaler. Stykket handler om Ingmar Bergmans foreldre, og om den livskatastrofen som rammer dem når moren er utro og hun tvinges til å fortelle faren sannheten.
Forestillingen er basert på Bergmans egne fortellinger om foreldrenes kompliserte ekteskap, og den er regissert av Liv Ullmann.
I forestillingen kalles Bergmans mor Anna, og handlingen gir et innblikk i kjærlighetens betingelser i et borgerlig prestehjem på 1920-tallet i Sverige. I forestillingen har Anna samtaler med Jacob, sin gamle konfirmasjonsprest, sin mann, sin mor, sin venninne og sin elsker.
Uten å gå for detaljert inn i handlingen, vil jeg si at jeg likte forestillingen. Den er en flott oppsetning som jeg synes gir grunnlag for refleksjon. Forestillingen er et gripende utrohetsdrama samtidig som den stiller mange grunnleggende spørsmål. Om sannhet og løgn. Om kjærlighet og kjærlighetsløshet. Og om våre dypeste hemmeligheter og hva de gjør med oss.
