Et førjulsminne

Jens Petrus og Tøflus

Her kommer et juleminne fra året 1979, det året da NRK sin suksess-serie «Jul i skomakergata» ble sendt for første gang. 

I 1979 gikk jeg i andre klasse på gymnaset, og som de fleste andre på den alderen var jeg først og fremst opptatt av de nære ting. Skole, venner, familie og fritidsaktiviteter. 

Året 1979 hadde vært begivenhetsrikt på mange måter, – særlig på verdensarenaen. Det var året da Khomeini-revolusjonen skjedde i Iran, og maoismen tok slutt i Kina. I 1979 var vi også midt i Thatcher og Reagans storhetstid, og i Polen økte fagforbundet Solidaritet sin oppslutning. 

Men før jul det året var det ikke akkurat verdenssituasjonen som opptok meg mest. Det var de mer dagligdagse hendelsene. Jeg var så klart opptatt av juletentamen. Den krevde sitt. Men da jeg var ferdig med den, var jeg absolutt klar for fest og moro. Og fester og moro var det mye av. Julebord hadde begynt å bli populært, og særlig kan jeg huske ett julebord fra førjulstiden det året. 

Det var et julebord med vennene mine, og det ble et artig julebord, – med god mat, stor stemning, musikk og sang. Men vi sang ikke all verdens allsanger, – bare en. Gjennom hele festen var det nemlig en sang som gikk igjen. Omatt  og omatt.

Hvem er denne karen, med sekk og lue på ? Han ligner litt på nissen i grunn –
det er ikke han det er Jon Blund.

Han besøker store og små – 
dagens rettighet begynner nå.

Klar ferdig gå!

Dette var altså det første året Jul i Skomakergata ble sendt, og serien ble en umiddelbar suksess – i alle aldersgrupper. Folk benket seg foran skjermen for å se på Jens Petrus, Tøflus, og alle de andre. Makan til julestemning enn den som var i Skomakergata hadde vi aldri før sett. Og det hele toppet seg altså med en Jon Blund som sang og fortalte om barns rettigheter.

Jeg vet ikke om yngre generasjoner kan Jon Blund- sangen. Hvis ikke, kan jeg fortelle at den sangen har en merkelig egenskap. Den setter seg på hjernen. Har du først fått den inn i hodet, så kommer den ikke ut igjen med det første. Den bare blir der, og surrer og går. Kanskje var det derfor et julebord i fordums dager skulle bli så preget av Jon Blund? Uansett, siden den gang så tenker jeg alltid på det julebordet når jeg hører Jon Blund-sangen. 

Da ungene mine var små
bestemte jeg meg for å kjøpe » Jul i Skomakergata-serien til dem på DVD, for jeg tenkte at det måtte være tingen for å oppnå den ultimate julestemning i heimen.

Men hva skjedde? De rynket på nesa da jeg satte på DVD’en,  og sa at de heller ville se på «Jul på Sesam stasjon». Og da jeg skulle prøve å lære dem den fabelaktige Jon Blund sangen (som setter seg på hjernen) – så de faktisk litt overbærende på meg. 

Men hvem er denne karen, mon tro?

Legg inn en kommentar