I blant kan det å gå tur i skogen nesten fortone seg som å gå inn i et eventyr. Som en tur Cathinka, yngste datter, og jeg gikk en lørdag i begynnelsen av februar i år. Da gikk vi ut skogen i min gamle hjemby på Lillehammer, og fulgte stien som går langs Mesnaelva.
Det hadde snødd kraftig hele uken, men denne dagen var det klart vær og sol. Skogen langs elva var dekket med lett nysnø. Noen steder, der solen slapp til, glitret og funklet det.
Vi stabbet oss frem langs stien. Noen hadde heldigvis gått der før oss og tråkket vei, slik at det var lett å gå. Det var så stille overalt, – det eneste som hørtes var lyden av snøfnugg som drysset ned fra trærne.
Det kunne virke som skogens troll og tusser også var ute og viste seg frem denne februardagen. Langs stien dukket det stadig opp merkelige vesener med tykke hvite kåper. De tittet frem bak steiner og trær. Litt nysgjerrig tror jeg nok at de var, men for det meste sto de helt stille.
Vi gikk et stykke innover skogen. Plutselig kom vi til et sted der noen hadde festet en klessnor mellom to trær. På klessnoren hang det ikke klær, men små lapper der det var skrevet forskjellige visdomsord.
Nyt livet, og bli den beste versjonen av deg selv! Sto det på en lapp. Sett pris på alle slik de er, det finnes ingen andre! Sto det på en annen.
Vi gikk videre langs stien og snakket om at det er fint at noen henger opp lapper med visdomsord på en klessnor i skogen, slik at man kan tenke over dem når man er ute og går tur.
Dette er en revidert utgave av et blogginnlegg jeg laget tidligere i år, som av ulike grunner ikke ble lagt ut.
