Onsdagskveld

Det er en typisk hverdagskveld.

Det har regnet i hele dag, og nå er det mørkt og grått ute. Dagsrevyen står på i bakgrunnen. De snakker om flyktningetilstrømningen som vil koste samfunnet penger. Mye penger. Akkurat som om det skulle være noen overraskelse. Så dukker det opp en i ruta som uttaler at det koster å være snill. Jeg tenker at det ikke er det det handler om i det hele tatt. Det å ta imot flyktninger handler ikke om snillisme. Det å ta imot flyktninger er et humanitært ansvar vi har overfor mennesker i nød. Vi må hjelpe folk som trenger beskyttelse og som er på flukt. Dette er noe et hvert sivilisert samfunn må gjøre. Heldigvis sier kong Harald senere i den samme sendingen at nå er det vår tur, sammen med Europa, å gi noe tilbake. Opp gjennom historien har vi selv ved flere anledninger hatt behov for hjelp fra andre nasjoner.

Jeg har en slik kveld der jeg bare sitter i sofaen. Energien er ikke på topp. Ting som jeg hadde planlagt å gjøre, tror jeg skal få vente til i morgen. Jeg er litt sliten i kveld, og da er det godt å ta det med ro. Siden jeg nå jobber mer, etter å ha vært delvis sykemeldt i noen uker, merker jeg at det er krevende å komme tilbake til en helt normal aktivitet igjen.

Jeg har gått med gågips i seks uker, men på mandag ble den tatt av. Allerede fra tirsdag av bestemte jeg meg for at jeg ville prøve å gå helt som vanlig igjen. Det vil si å gå til toget, til og fra jobb. Men jeg merker at jeg har vært ute av aktivitet i seks uker for å si det sånn. Jeg har vært skikkelig fysisk sliten i kroppen og i beina de siste dagene. Det å være fysisk sliten og ute av form, synes jeg også påvirker konsentrasjonen og det mentale.

Jeg tenker at det er viktig å la kroppen få tid til å restituere seg. Siden jeg ikke er tjue år lenger, merker jeg at det tar noe lenger tid enn før å komme tilbake i vanlig form. Men jeg skal gi meg selv den tiden som trengs, slik at jeg får bygget meg gradvis opp igjen. Jeg skal ikke overbelaste meg fysisk. Jeg skal ikke stresse med å oppfylle krav pålagt av meg selv og andre. Heldigvis har jeg en arbeidsgiver som legger tilrette for dette.