TV på 60-tallet var noe helt spesielt. Dette var jo i fjernsynets spede barndom, og TV var en stor nyvinning. Regulære tv-sendinger startet i 1960, og utover ti-året ble TV’en raskt det naturlige midtpunkt i stua.
Det var mange store tv-opplevelser i 60-årene, og selv om jeg var ganske liten kan jeg huske noen av dem. Månelandingen i 1969 for eksempel. Da rådet det en helt spesiell stemning overalt. Det var jo spennende om astonautene i det hele tatt ville komme ned derifra, og vi lurte veldig på om det bodde folk på månen. Kronprinsbryllupet i 1968 husker jeg også veldig godt. Jeg syntes Kronprinsesse Sonja var helt nydelig, i gnistrende hvit brudekjole med milelangt slør.
Men naturlig nok var jeg mest opptatt av barne-tv. Pernille og Mister Nelson og Pompel og Pilt var dukketeaterserier som gikk i flere år. De var populære programmer, men det var nok ikke av dem jeg likte aller best, for jeg synes at noen episoder både var skumle og litt rare.
Da var det noe helt annet med seriene. Saltkråkan, Stompa, Daktary, Lassie og Skippy. Fantastiske dramaserier. Noen om skumle hendelser i villmarka. Og alltid var det en eller annen som kom hovedpersonene til unnsetning, enten mennesker eller heltemodige dyr. Skippy var best. Den serien bare elsket jeg. Ukas absolutte høydepunkt var når Sonny og Skippy kom og ordnet opp i farer som truet familien Hammond.
Sonny og Skippy.
