VAND

I anledning tv-aksjonen i morgen reposter jeg et tidligere publisert innlegg. Vi er heldige i Norge som har så rent og friskt vann. Ikke alle har det. Støtt opp om aksjonen, rent vann betyr alt og forandrer alt!

Diktet VAND av Nordahl Grieg minner meg om da jeg gikk på gymnaset på begynnelsen av 80-tallet. Vi hadde norsk, og gjennom mange norsktimer de årene jeg gikk der, stiftet jeg mine første bekjentskaper med norsk lyrikk. Vi leste dikt av Øverland, og av Rudolf Nilsen. Av Obstfelder, Hans Børli og Rolf Jakobsen. Vi både leste dikt og skrev diktanalyser, og jeg husker at mange av diktene virkelig gjorde et sterkt inntrykk på meg, for jeg hadde ikke vært så mye borti lyrikk fra tidligere. Også skolens elever skrev dikt, jeg husker ett år jeg gikk der, at det ble gitt ut et eget dikthefte med selvskrevne dikt av skolens elever.

Diktene skrevet av Nordahl Grieg gjorde et spesielt inntrykk, både de diktene han skrev under krigen og andre dikt. “Til ungdommen” synes jeg var like fint dengang som jeg synes nå.

Men også diktet VAND synes jeg var fantastisk. Det er lett å se for seg krigskorrespondenten Nordahl Grieg sitte fyllesyk på en kneipe i Shanghai, og lengte etter friske rene vann og fjellbekker i Norge. Kontrastene er store. Da som nå var jeg fasinert av vann og elver , og derfor er VAND fortsatt ett av mine favorittdikt.

Vand

Solen kaster seg mot jorden,
som en drektig tigerinne
sprunget ut av rommets jungel,
glefsende mot blod i blinde.

Kvalt i dyrefavnens kvalme,
grusomt klebet fast til dypet
under lyset, under stanken,
under havnens tunge byrder
kravler langsomt men’skekrypet.

Hør hvor kuli-sangen raller!
Som et stønn av blod og svette
gisper det fra dokk og kai.
Det er sommer i Shanghai.

Gin and biter, gin and bitter!
Det er tett med folk i baren.
Langsmed skrankens rop og latter
glimter, gliser drikk ved drikk.
Sprengte uer-øyne svømmer
tunge i den hete disen,
stanser ved det dugg-grå glasset.
Gin and bitter, boy, be quick!

Vi har satt oss, borti mørket.
Landsmenn er vi, møtt her ute.
Jeg skal reise, han skal bli.
Han skal bli igjen med savnet,
mens han ser en annens øyne
alt får lys av Norges blåner
Lucky devil, det er De.
Jo da! Det er bra her ute,
ponnier og bil og boyer,
alltid plenty med halloi!
Det er bare denne lengs’len,
den en aldri kan få kverket;
Bring en gin and bitter, boy!

Vet De hva jeg lengter etter,
det som bare er å le av,
det jeg ofret år av livet
for å få, om det gikk an?
Det jeg tenker på om dagen,
det jeg griner for om natten,
det er vann!
Vann som renner, vann som risler,
vann om våren, vann om høsten
Kan De fatte dette, mann?

Ikke slik som her i Østen
Med sin råtne, gule snerke,
drivende av daue rotter,
som en stinkende kloakk.
Jeg kom fort på hospitalet
engang da jeg lot det skure,
ikke orket mer, og drakk.

Vann i Norge, vann av renhet, –
hvor en legger seg og drikker,
det er det jeg tenker på.

Kanskje regner det så sakte.
Lyden siver ned i bekken
mellom bjørkene og lynget.
Kanskje ligger skodden grå.

Dette er det som jeg drømmer:
At jeg ligger der og slubrer.
Over begge håndledd strømmer
vannet fossende og kaldt.
Nevene har tak mot bunnen,
steinen gnures inn i kjøttet,
dette harde svale presset. –
Jeg kan se og føle alt.

Boy, din slubbert! Gin and bitter.-
Husker De hvordan det smaker,
susende i stryk fra breen,
men med saft av kratt og kjerr
Brune røtter, nakne gråstein
sender med sin smak i farten –
kreklinglyng og tyttebær!

Alt er med i iskald renhet!
Hele vidden, hele luften
fosser vilt og stritt mot kjeften,
evig over all forstand.
Risler, fosser… drikk, la være!
Bekken er der, er der, er der.
Jeg er sjuk av alt her ute.
Herre Jesus, gi meg vann!

Nordahl Grieg