Noen gamle vinterbilder, sannsynligvis fra 1964, på bloggen i dag. På de to bildene nedenfor er det muligens en trilletur på gang. Kanskje skal nabojentene på bildet trille meg en tur rundt i vogna? For det var vanlig i gamle dager, at jenter trillet rundt på småunger i nabolaget.
På det første bildet er vi imidlertid ute på en skitur med pulk. Det ser nesten ut som det er en fin påskedag. Og dette var, som du kan se utfra bildet, noen år før Fjellpulkens tid. I min barndom tok man ungene med ut på skitur i pulk slik som nå, men det var nok litt mer styr å komme seg ut i skiløypa med småunger den gangen.
Først så skulle pulken med i bilen. Og siden bilene var mindre, og pulkene større, var nok det eneste alternativet å feste pulken på taket av bilen. Så det å få pulken opp på taket, og familien inn i bilen, det var første utfordring. Dernest måtte det jo være et slit, når en endelig var ankommet fjellet, å få dandert ungen opp i pulken. For på den tiden, da var unger virkelig pakket inn i klær, tepper og skinnposer – skikkelig polstret. Det var nesten ikke mulig for en unge å kunne røre seg i en pulk eller i en vogn ( det mener jeg å huske ihverfall:)!).
Så skulle den tunge doningen dras gjennom løypa. Og du kan være sikker på at når alt begynte å komme på stell og den gode skirytmen var i ferd med å innfinne seg, så begynte ungen å hyle og ville opp. Og da var det nok tid for en snarlig rast.
Så slik var skiturene med pulk i min spede barndom. De var litt trevalige*. Og vurdert opp mot dagens pulksituasjon med lette turbopulker, så er det godt gjort at vi i det hele tatt kom oss ut på tur, synes jeg. Men akkurat denne dagen så det ikke ut som det var så veldig trevalig å være ute.
——
* trevalig = lokalt utrykk som betyr vanskelig, plundrete og arbeidsomt
