I forrige uke var jeg i London i forbindelse med jobben, og ble der over helgen også. Da gikk jeg rundt i travle Londongater, så på tradisjonsrike britiske severdigheter, shoppet litt, og spiste på små restauranter. Og i går hastet jeg videre. Da ventet en travel seminardag på jobb, og først langt utpå kvelden var jeg hjemme igjen. Men i dag tidlig , da var verden litt annerledes og mye roligere. I løpet av natten hadde den første snøen kommet, været var klart og friskt, og det luktet vinter ute. Det småregnet litt, men det var fredelig og vakkert. Den hvite kramme snøen sto i en fin kontrast til grønt gress og varme høstfarger.
—–
Jeg har lenge vært opptatt av utviklingen i vårt såkalte moderne samfunn. Det har blitt slik i samfunnet at mange erfarer høye jobbkrav, høye krav til ytelse og høye krav til arbeidsinnsats. Stress og press har etterhvert blitt vanlige fenomener i arbeidslivet. Og på fritiden har utviklingen gått i samme retning. Den er ofte stramt styrt, dagene og helgene er fylt opp med allverdens aktiviteter – planlagt i ukesvis fremover. Nesten litt heseblesende. Og mange barn nå for tiden har et så høyt aktivitetspress at den frie leken nesten ikke har noen plass lenger.
Jeg tror det er viktig å gi seg selv tid hvis man har en slik livssituasjon. Tid til å ta seg inn, og tid til å leve på egne premisser slik at en ikke brenner seg ut. I det hele ta seg tid til å være menneske – til å føle, tenke og reflektere. Og ta seg tid til å skape og tid til å leke.
—–
I grunnen er jeg glad for den første snøen. Det er noe fredelig og avkoblende ved den, selv om det ofte blir stor ståhei når den kommer. Den første vinterdagen i dag har vært en fin opplevelse etter mine lange og travle dager. Nå fremover skal jeg ta meg tid til å ønske snøen velkommen, og ta meg tid til å nyte denne fine perioden som vi har foran oss med lys både ute og inne.
