Her jeg bor, har vi de siste ukene kunnet glede oss over en ekstra fin sensommer, med sol og fint vær. Det har vært så fint å være ute i naturen og gå tur, og det har vært så fint å være ute i hagen. Der blomstrer georginene og rosene fortsatt frodig. Men nå i de siste dagene har høstfloksen begynt å blomstre, og det er som alltid litt vemodig. For når høstfloksen begynner å blomstre, da tenker jeg at nå er sommeren er over, og at det er høst. Og det er bestandig litt trist når sommeren er over, for ingen årstid kommer opp mot sommeren for meg. Men så tenker jeg litt på årstidenes forgjengelighet, – og at det er noe fint med det også. At årstidene skifter. At man legger noe bak seg, og går inn i noe helt nytt. Slik som man av og til må gjøre det ellers i livet også. Her hos meg i hagen ved skogkanten har høsten kommet, for nå har høstfloksen begynt å blomstre.
