Som jeg skrev på bloggen her om dagen, så har jeg nylig vært i Danmark, og et av høydepunktene under besøket var forestillingen “Den standhaftige tinnsoldat” på Pantomimeteatret i Tivoli. Forestillingen fikk meg til å tenke på hvor høyt jeg elsket, og hvor godt jeg likte, HC Andersens eventyr da jeg var barn. Jeg hadde en eventyrbok med hans eventyr – og den var blå. Jeg leste eventyrene i den blå boken mange ganger. Om igjen og om igjen. Og enda en gang. Boken nyter nå sin tilværelse i en eske på loftet, men jeg kan huske illustrasjonene. Av prinsessen på erten, (der var det MANGE madrasser, og hun selv så ganske forferdelig ut) Og illustrasjonene av eventyet om “Fyrtøyet” Den var illustrert med en tegning av noen aldeles forskrekkelige hunder med kjempestore øyne. Og illustrasjonene av svanene i eventyret om de “Ville svaner”. I tillegg til eventyrboken, kan jeg huske dager med søndagsfølelse da jeg satt og så på Ivo Caprinos film om Tinnsoldaten på barne-tv. Det var selvfølgelig Arne Bang Hansen som leste. En legendarisk eventyrforteller. Han fikk oss til å føle som om vi selv var en del av eventyret. Å som jeg levde meg inn i historien om den enbente Tinnsoldaten som forelsket seg i ballerinaen som sto på ett ben. Og som tilslutt, begge to sammen, ble omdannet til et hjerte. Etter at de hadde erfart livet. HC Andresen diktet fantastisk, han fikk ihvertfall meg med inn i eventyrenes magiske verden.
Fra forestillingen.
Modell av København i tidligere tider, kanskje fra den tiden HC Andersen bodde der? Fra København bymuseum.
