Jeg går ut en liten kveldstur denne torsdagsettermiddagen for å få beveget meg, og for å få litt frisk luft. Først går jeg til elva like nedenfor huset her jeg bor, for å se på vannføringen etter det kraftige regnværet vi har hatt her de siste dagene. Og elva går veldig stor, det riktig buldrer og spruter fra fossen. Det ser ikke ut til at vi kan bade i elva på en stund slik vi av og til kan gjøre det om sommeren, da må det i så fall komme litt mindre nedbør enn det har gjort i det siste. Men ved elvebredden er det fullt av markblomster. For bare en måned tid siden, var det hvitveis her, men nå har altså markblomstene overtatt. En liten naturopplevelse er det, å stå og se ut over elva. På min tur videre går jeg langs en vei, og overalt er det frodig blomstring. Jeg tenker at dagen og turen er en gave. Og så tenker jeg som jeg har gjort før på det å leve i nuet. Om det å sanse i øyeblikket, koble ut intellektet og koble ut alle minner (og nostalgi:)) og alle planer.
Piet Hein er inne på noe i dette gruket;
At leve i nuet er livets teknik –
og alle folk gør deres bedste,
men halvdelen vælger det nu, som gik,
og halvdelen vælger det næste.
Og det forrige nu og det kommende nu
blir aldrig i livet presente,
og alle folks levetid går sågu
med bare at mindes og vente.
For det nu, som er gået, er altid forbi,
og det næste blir aldrig det rette.
Næ, sørg for, at nuet, du lever i,
éngang for altid er dette.
