Det er utrolig hyggelig og givende å gå i teateret en gang i blant. Det gjorde jeg i går. Sammen med min gode vennine Jofrid, var jeg på Nationaltheatret og så forestillingen “Diktator mot dikter”. En veldig bra og tankevekkende forestilling etter min mening!
Enkelt sagt er forestillingen en komedie om Stalin, skrevet av briten John Hodge, men det er ikke bare en komedie. Forestillingen tar samtidig opp mange viktige og litt mer alvorlige underliggende temaer.
Handlingen i forestillingen er lagt til Moskva i 1938. Vi er midt i Stalintiden (1924 til 1953) – det store terrorveldet i russisk historie – et regime som systematisk utryddet enhver opposisjon. Historien handler om forfatteren Bulgakov – en verdenskjent forfatter som gjennom dikting og ytringer er i sterk opposisjon til Stalins regime. Hans autoritetskritiske “Moliere” blir stanset av det hemmelige politiet, men de lover at stykket skal settes opp igjen dersom Bulgakov påtar seg å skive en hyllest til Stalins 60-års dag. Han nekter først naturligvis, men det ender etterhvert opp med at han sitter ansikt til ansikt med Stalin i et kjellerlokale i Moskva for å starte skrivingen. Bulgakov har forståelig nok åpenbare vansker med å skrive historien, så Stalin tilbyr å skrive historien selv, mot at Bulgakov til gjengjeld underskriver – på hans vegne – de dokumenter(direktiver) som setter terroren ut i livet. Etter flere slike møter skjer det at forfatteren litt etter litt tar diktatorens perspektiv, mister seg selv og sine idealer og endog begynner å forsvare politikken. Stykket viser dramatiske konsekvenser av direktivene, terrorveldet- , men også dramatiske konsekvenser av å bli utsatt for sensur.
Det jeg likte med forestillingen var at den kan tolkes utfra mange forskjellige synsvinkler. Et åpenbart perspektiv er naturligvis hva frykt, sensur o.l kan gjøre med et menneske. Et annet perspektiv er kunsten og ytringsfrihetens rolle og betingelser i et diktatur, og maktbruk mot kunst. Jeg synes også at forestillingen gir innsikt i mekanismer for indoktrinering og manipulering av mennesker. Forestillingen viser også hvordan en diktators forskrudde tenkning kan manifestere seg inn i samfunnsstyringen. Og ikke minst – utfra et personlig perspektiv- synes jeg at en gjennom forestillingen kan bli bevisstgjort på viktigheten av å ytre seg fritt og med integritet til alle – uavhengig av om de er autoriteter eller andre folk.
Så, som det går frem- jeg likte forestillingen godt – jeg synes den var tankevekkende. Og skuespillerne, med Oftebro, Mestad og Goldmann i spissen, gjorde en veldig god jobb; forestillingen var både gripende og fornøyelig.
Som seg hør og bør på en skikkelig teateraften, så må en få med seg et godt måltid mat og litt god vin – helst før forestillingen starter. Vi startet kvelden på italiensk restaurant, og besøket der bidro også til at det ble en veldig flott kveld!
Tortellini della nonna ble dagens menyvalg.
